FØRSKOLEBARN OG FILM – hva slags innhold egner seg – og hva egner seg ikke?
Av Ingrid Dokka, rådgiver i Norsk filminstitutt med spesielt ansvar med å synliggjøre og formidle norsk kort -og dokumentarfilm.

Denne lille artikkelen er bygget på mange års erfaringer med barn og film samt veiledende tekster som finnes på norsk, svensk og dansk medietilsyns sider. Noe er også hentet fra generell persepsjonsteori og utviklingspsykologi. Hensikten med artikkelen er å leseren litt innblikk i hva små barn liker og ikke liker når de ser film eller spiller dataspill. Barns evne til å se, begripe og forstå, henger sammen med utviklingstrinnet de er på – både fysisk, psykisk og sosialt.

Blikket
Forskning viser at barn utvikler fullt dybdesyn (som hos en voksen) når de har nådd ca. 5-6 år. Det finnes selvsagt individuelle forskjeller. Likevel er sidesynet lite utviklet og gjerne ikke ferdig før rundt 10-12 års alder. Evnen til å la blikket vandre er med andre ord ikke så stort i småbarnsalderen. Barnets blikk blir ofte fokusert på det som er i senter av et bilde eller bildet – eller på en skjerm. Likevel kan små barn oppfatte at ”noe” skjer i bakgrunnene – men de har lite evne til både se, tolke og forstå hva som skjer på siden og i bakgrunnen, hvis hovedhandlingen ikke er sentrert i midten av bildet.

Hva er skummelt?
Nå skal vi snakke litt om ulike typer «skummelheter» som barn responderer på generelt, og her snakker vi nok om barn fra ca. fem års alder. Men før dette vil jeg skissere litt hva andre faglige instanser mener man ikke skal utsette de minste barna for av levende bilder med lyd og hva man skal være obs på.

Det danske Medierådet for Børn og Unge, tilsvarende vårt Medietilsyn, skriver dette om temaet «Det gode gys»: ”Børn har godt af at se mange forskjellige ting. Det betyder dog ikke, at de kan tåle at se alt».

Utgangspunktet for rådets vurdering er: "Hvordan virker filmen på barn?". Her spiller flere ting inn - filmens innhold, dens fortellemåte og dens bruk av effekter. Små barn har ennå ikke lært å gjennomskue filmiske effekter. Hvis det zoomes raskt tror de at det de ser før og etter zoom er to forskjellige ting. Små barn klarer ikke å se helheten i en hel filmfortelling på en gang. Det kan være veldig uhyggelig når Bambis mor dør, og hvis et mindre barn først blir skremt vil det ikke få øye på at det hele kanskje går bra til slutt.

Evnen til at gjenkjenne en genre betyr mye for filmopplevelsen. Barn vet f.eks. godt, at det ofte skytes mye i en westernfilm og blir derfor ikke så forskrekket når cowboyene som skyter på hverandre, liksom dør. Det danske Medierådets filmvurderinger baseres på ”skadelighetskriterier” i forhold til ”typiske barn i ulike aldre”. Som i Norge er vurderingene bygget på hjemler i det generelle lovverket. Ingen filmer skal virke forrående (på barn og unge), og svekke deres hemninger i forhold til bruk av vold. Det kan være nteressant å oppsummere litt av hva medietilsynene skriver om dette.

Utgangspunktet for sensurvurdering er om filmen er skadelig for barnet – ikke om filmen egner seg for barnet. Derfor kan man som vanlig publikum bli noe forvirret over sensurgrensene som er satt av Medietilsynet. Det kan virke forvirrende at en film som klart handler om voksne med voksen tematikk kanskje for «Tillatt for alle» som sensur, mens filmen overhodet ikke egner seg for små barn. Her etterlyses en større skjønnsmessig anbefaling på hvilke filmer som egner seg for barn – i ulike aldersgrupper – noe Filmrommet.no etter hvert vil forsøke gjøre.

Virkninger av evt. skadelige filmopplevelser deles inn i to hovedgrupper:
1) Om det er forrående virkninger
2) Om virkninger fremkaller traumer og angst.

Med ‘forrående’ menes filmer som gjør at barn kan bli aggressive og voldelige av å se filmer med vold, at barn kan bli ufølsomme av å se film med voldsscener. Når det gjelder virkninger som kan fremkalle angst og traumer, skal vi gå litt mer inn på dette under – og se hva man som voksenperson skal forsøke å la barna bli eksponert. Det understrekes her at skjønn må utvises også i egne vurderinger på dette området.

Effekter, skader og påvirkning
Det er vanskelig å påvise forrående effekter av barns mediekonsum. Her spiller barnets sosiokulturelle kontekst inn. Mengden av voldsfilmer som konsumeres samt miljøet rundt barnets aksept for vold, og for å la barnet se film/TV, bilder/ dataspill med voldsinnhold, spiller inn. Mengden av sette voldsfilmer (etc.) og lite kritisk holdning i nærmiljøet kan påvise at slike filmer/bilder kan ha forrående effekt på barnet. Dermed sier den sunne fornuften at barn under 10 år bør ikke eksponeres for slik medieinnhold, hverken når det gjelder film eller dataspill eller andre medieopplevelser. Skulle likevel uhellet være ute, at barnet viser tegn på medieeksponering av uheldig art – slik at adferden til barnet forandres, er det alltid viktig å snakke med barnet la det få reagere ut de vonde følelsene som sitter inni kroppen.

Det er relativt individuelt hva som skremmer barn og igjen hva som er skadelig skremming. Ikke alle filmopplevelser som skremmer barn rubriseres som skadelige. I vår tid har mange fagfolk som arbeider med barn en oppfatning at barn er forholdsvis robuste. Barnet sammenlignes med en plastisk ”dukke” – kan utsettes for mange trykk, gjenoppretter sin form, men kan også få nye bulker ved senere støt. Som en dukke, kan barnet også ”gå i stykker” – ved veldig kraftige påkjenninger.

Vitalitsfølelser, forestillingsskjemaer, ”det typiske” og små barns erfaringer gjennom kroppen
Vår tids barn (vestlige, ressurssterke samfunn) lever med mange personkontakter. De lever også i mange ulike ”virkeligheter”: Barnehage, skole, klubber, delt mellom foreldrene osv. De utvikler raskt en kompetanse på omstilling – likevel, den røde tråden i de forskjellige livssfærene og livsfasene kan oppsummeres med ett hovedspørsmål: HVEM ER JEG? Barn er aktivt oppsøkende i sitt vesen. Barnet formes av andres reaksjoner mot det. Barnet finner jeg’et ved å speile seg i ’de andre’ – ved å få tilbakemeldinger fra omgivelsene. Den viktigste kommunikasjonen handler om følelser og gjerne det vi kaller for vitalitetsfølelser.

Vitalititetsfølelser er følelser knyttet opp til vitale livsprosesser: Pust, mat, utskille kroppsvæsker, søvn og våkne opp. Dette er jo nært knyttet opp til velvære og trygghet. De vitale livsprosessene skaper mange følelser som hele tiden påvirker organismen – både fysisk og psykisk.

Derfor kan filmer med innhold som truer vitalitetsfølelsene og det som knyttes opp til dette, utløse mye angst og redsel. La oss se litt nærmere på dette. Igjen må dette leses som generelle betraktinger – her kan det finnes store individuelle forskjeller i forhold til barnets alder og utviklingstrinn. Under skal vi se litt nærmere på dette.

Tre-åringen har så vidt nettopp begynt å se sammenhenger i tilværelsene. Treåringen kan i liten grad abstrahere, derfor liker hun å se de samme tingene om og om igjen. Fremdeles oppleves alt sammen samtidig gjennom hele sanseapparatet. Lyd, bilder, kroppslige reaksjoner – alt er der på en gang. Vitalitsfølelsene er den primære opplevelsesveileder.

Tre-åringen lærer gjennom kontinuitet og gjentakelser. Treåringen er ikke den største utforskeren, men liker trygge rammer og at rammene ser like ut – at de ikke plutselig endrer seg.

«Skummelt» for en tre-åring kan være bare å spille på lys og mørke i rommet. I lyset kan man se alt. I mørket vet treåringen at det er ting hun ikke kan se.

Fremdeles har treåringen litt igjen av den skrekkblandede fryden av å leke «borte-tittei». Treåringen vet at det alltid er det samme ansiktet eller tingen som burde dukke opp hver gang og som regel gjør det det. Det blir fort skummelt hvis morfars ansikt dukker opp isteden for mammas. Et viktig poeng er at treåringen bekrefter «tingenes tilstand” gjennom gjentakelsene. Gjentakelser er trygt. Det trygge er svært viktig fordi treåringen oppdager selvfølgelig at verden er veldig stor – det kommer til nye ting hele tiden.

Barn i denne alderen orienterer seg i forhold til intensitet, rytme, størrelse. Det opplever at bildet før og etter en zoom er forskjellig. Det samme gjelder klipp – og er tempoet høyt, lyden høy, så kan dette virke skremmende.

Derfor kan det lille barnet ofte begynne å gråte under actionfylte scener i de mest uskyldige filmer. Men hvis barnet ser disse filmene sammen med en omsorgsperson, som gjennom sin atferd ler og koser seg, virker dette beroligende på barnet – og barnet forholder seg mer til dette enn til filmen. På den andre siden skal man velge rolige, repetitive filmer/spill – med klare gode farger til de minste barna. De trenger ikke mange nye filmer – men noen gode, få som de kan se om og om igjen. Filmene kan veldig godt ha et noe differensiert uttrykk – flere saker og ting det handler om – det er bare fint, fordi det lille barnet lærer nye nytt hver gang hun ser filmen. I denne fasen av livet er lærebehovet og potensialet så uendelig mye større enn behovet for å bli underholdt – så velg gjerne et innhold som har et potensiale for innlæring av dagligdagse emner.

Tre til seks år:
Nå har barnet erobret språkets symbolske betydning. Barn i denne alderen har også lært seg hva det er å være stor/liten/gutt/jente/barn/voksen/ - og ikke minst begrepene ‘levende’ og ‘død’. I denne fasen bygger barnet opp forestillingsskjemaer basert på gjentatte erfaringer. Det begynner å begripe deler i forhold til helhet: Kropp er også armer, hode og ben, barnet skjønner at begreper henger sammen i en dikotomi: opp/ ned – over/under – bak/fram- puste inn og ut – spise mat og utskille avfallsstoffer – barnet lærer seg ”det typiske” ved alle ting.

Barnet lærer seg og oppfatte seg selv i forhold til det typiske - som er det samme uansett: Bordet er likt selv om barnet sitter på det eller ikke, samme med stolen, perspektiver kan endre seg hele tiden – men ikke selve gjenstanden.

Det som kan skremme er når det ”prototypiske” forandres. Hvis det ”prototypiske barnet” i en film utsettes for påkjenninger, er det som om ”tilskuerbarnet” selv opplever dette selv. Tilskuerbarnet mellom tre og fem og identifiserer seg straks med barnerollen filmen fokuserer på – da særlig hvis det er et vanlig snilt og vanlig utseende barn som rammer av plutselige og brå endringer, tap eller skremmende handlinger.

Barn i denne alderen har gjennom språket lært en viss distansering. Det kan skille mellom «jeg» og ”de andre”– med der hvor for eksempel filmens handling rokker ved vitalitsfølelsen, har barnet i denne alderen liten evne til å distansere seg. Hva kan man som voksen tenke over, når man skal vurdere passende medieinnhold for denne aldergruppen? Stikkordet er forberedelse. I denne aldersgruppen går gjerne barn på kino for aller første gang. Mange foreldre har vært vitne til at det første kinobesøket ble meget kort. Ikke før filmen begynte, pakket den lille sammen og ville hjem. Med en gang.

Barnet kan lære seg til å distansere seg fra historier og filminnhold hvis det er forberedt på hva som kommer til å skje. Da har de noe å sammenligne med. Derfor kan man godt fortelle små barn handlingen i filmen – at nå skal det kanskje skje noe skummelt. Da vet barnet at det ikke er noe farlig, og barnet vet det «går godt». Så for de minste barna er det helt greit å fortelle handlingen i filmen, før de ser den.

Fem til syv år:
Barn mellom fem og syv år er veldig innstilt på å forstå hvordan verden henger sammen. De tar det meste for sannsynlig, men kan gjennom gjentatte erfaringer om det ”(proto)typiske” også stille kritiske spørsmål: Kan dette være riktig?

Barna forholder seg i denne aldersgruppen intenst seriøst til sine omgivelser og til alle deres fenomener. Det store prosjektet er, i tillegg til ”hvem er jeg?”, å finne ut av hvordan ting fungerer og virker. Gjentatte erfaringer former barnets oppfattelser av hvordan ting ”er” og ”fungerer” – og forestillingsskjema bygges og omformuleres og bygges på nytt. Intens ”forskning” innen temaer for denne aldersgruppa er gjerne: relasjoner, kropp, seksualitet, verdier og etikk.

Emner som livets utslettelse, ondskap, det slemme, smerter, tap av omsorgspersoner (mor, far, søsken), krig, voksnes seksualitet tas inn veldig direkte og kan virke skremmende. Alt som truer temaene nevnt over samt vitalitetsfølelsene og forestillingsskjemaene som barnet til en hver tid bygges opp – kan være skremmende for denne aldergruppen. Framstillingen av mennesker som er slemme mot hverandre er skremmende, og da særlig voksne som er slemme mot barn. Under lister jeg opp hva som denne aldergruppa uttrykker er skremmende og ubehagelig:

• At ikke kan høre hvor folk kommer fra eller ikke kan se hvor kommer fra (i bildet).
• Nærbilder av gamle ansikter
• Munner med spisse tenner
• Kniver, sakser og gjenstander barnet har hatt smerteopplevelser (falle fra høyder, bli slått, dyr som biter, forstoppelse, vond mat, tørste) med er skummelt
• Nærbilder av insekter
• Nærbilder av blod som kommer ut av ører og øyne
• Filmspråk: Hurtig tempo i klipp/zoom
• Brå, høy lyd.

Som voksenperson skal man da se etter filmer som ikke truer vitalitesfølelsene, men som heller kan ”spille” på barnets forestillinger av ”det typiske” innenfor nettopp dette med relasjoner, kropp, verdier og etikk. Det er også viktig å ha en bevissthet omkring tempo i forhold til virkemidler som klipp, bruk av musikk og at man bruker tid til å forberede barnet på handlingen – til en viss grad.

I denne aldersgruppen utvikles gjerne den individuelle, humoristiske sansen – og man har observert at tematikk som i utgangspunktet kan virke skremmende på barna når dette vises som realisme ofte kan bli stormende morsomt hvis fortellingen i filmen/spillet «twister» dette og åpenbart bryter med realismen.

Derfor elsker mindre barn animasjonsfilm med stormende handling, slåssing og til dels voldsomme utrykk – så lenge det ikke ligner på «virkeligheten». Sist, men ikke minst liker barn opp til sju år at når filmen eller dataspillet er ferdig, så skal det ikke være så mye rom for så mange spørsmål. «Universet» skal lukkes – bli ferdig. Senere i utviklingen kommer sansen for alle spørsmålene – og filmer som retter seg mot barn fra syv år og opp – kan gjerne være fulle av verdens fantastiske muligheter og mer intrikate relasjoner, som barna gjerne kan sitte å snakke om i timevis etterpå. Men det er en annen artikkel.