(Foto fra Den danske dikteren som Torill Kove vant Oscar for Beste animerte kortfilm i 2007)

Med tre kortfilmer, like mange Oscar-nominasjoner og en fysisk Oscar i lomma, er Torill Kove blitt et navn man lytter til i filmbransjen. Selv vil hun gjerne tone ned hele Oscar-hysteriet. - Jeg tror det er sunt å ta hele denne Oscar-oppmerksomheten med en stor klype salt, sier hun til Filmrommet.no. 

Hun gjør ikke mye av seg der hun går opp trappen for å møte nok en journalist på kulturhuset i Grimstad. Et par hoder snur seg etter henne, men ellers får hun for det meste gå i fred, til tross for at hun er omringet av en gjeng over snittet filminteresserte på Kortfilmfestivalen. 
Journalisten hun treffer på denne gang snakker engelsk. Jeg tror han er fra Frankrike. Før det var det et intervju med en internasjonal radiokanal. Torill Kove har nemlig blitt et ettertrakta intervjuobjekt i både inn- og utland. En slags verdensstjerne, i alle fall i visse filmkretser.

Mye av æren for dette skyldes de tre Oscar-nominasjonene hun har fått for sine animasjonsfilmer Min bestemor strøk Kongens skjorter (1999), Den danske dikteren(2006) og Moulton og meg (2014). Ikke minst hjalp det på karrierestigen da sønn til Will Smith, Jaden Smith, ropte opp navnet hennes foran en hel TV-verden som vinner av Beste animerte kortfilm for Den danske dikteren under Oscarutdelingen i 2007.

- Oscar har helt klart endret karrieren min, sier Torill Kove til Filmrommet.no.

- Jeg vet jo ikke hvordan det hadde gått med meg dersom jeg ikke hadde fått Oscaren eller nominasjonene, men det er helt klart oppmuntrende å få denne anerkjennelsen.

Kortfilmen ikke bare et springbrett

Veien til Torill Kove har kort sagt vært meget imponerende. Født og oppvokst på Hamar, men for lengst utflyttet nordmann nå bosatt i Canada. Hit flyttet hun i 1982, lenge før hun vurderte å bli animatør eller filmskaper. Nei, det var faktisk byplanlegger hun ville bli, og oppdaget ikke at hennes tegninger kunne bli en karrierevei før hun var i 30-årene. Siden har altså akademiet i Hollywood lagt sin elsk på animasjonene til norsk-canadieren, og Kove har lagt sin elsk på kortfilmen.

- Når kortfilmer er bra, så er de så innmari bra, sier Kove til Filmrommet.no.

Hun forteller at en helaftens animasjonsfilm er både veldig krevende tidsmessig, og ikke minst veldig kostbart. Men Kove synes kortfilmen bør ses på som noe mer enn bare et springbrett videre til å lage spillefilm.

- Jeg føler det er noe poetisk med kortfilm-formatet som appellerer til meg, og det er en egen kunst å få frem et budskap på bare 5, 10 eller for eksempel 30 minutter.

Se og les om årets Norsk kort 2015 her

Veldig glad i norsk film

Norge er i verdensklasse når det kommer til Kortfilm, sies det. Og Torill Kove, som til daglig jobber i Canada, ser at det er mye kvalitetsfilm som kommer fra hjemlandet.

-Jeg er generelt veldig glad i norsk film. En av grunnene er selvfølgelig at jeg er nordmann, og får med meg alle nyansene og de kulturelle referansene.

Likevel synes hun det er vanskelig å se det norske filmmiljøet utenfra.

- Jeg er i en håpløs situasjon, ler den utflytta nordmannen som kanskje føler seg litt kulturforvirra der hun står med ett bein i både norsk og canadisk film.

- Men jeg ser en styrke der jeg sitter litt utenfor og kikker inn. Man har lykkes i å skape et filmmiljø og en bransje hvor både kortfilm, langfilm og animasjonsfilm henger godt sammen, og er godt integrert. Dette er ikke tilfelle i Canada der jeg bor, eller i hele Nord-Amerika for den saks skyld.

(Foto: Moulton og meg)

Film om familie

«Faren vår har bart. Den eneste barten i byen. Det er så flaut at jeg får vondt i magen» sier den 7 år gamle jenta i Moulton og meg.

Alle kortfilmene til Torill Kove har handlet om familier. Alle har de tatt utgangspunkt i mer eller mindre sanne historier om hennes egen familie. Men i Moulton og meg innrømmer hun at filmen er en tro kopi av hennes egen barndom, våren 1965.

«Kan jeg ha på meg oransje genser oppå min blå kjole? Spør jenta i Moulton og meg. « Ja, det var populære farger i det franske hoffet før revolusjonen, så jada, det går bra» sier far, og vi ser den 7 år gamle jenta tar demonstrativt av seg genseren.

Mens arkitektforeldrene har stoler med tre bein som stadig faller over ende, eller kler døtrene i klær som ligner samtidskunst, er Moulton og meg først og fremst en film om ei jentes ønske om å passe inn, noe de fleste unge kan kjenne seg igjen i.

Mer kortfilm i fremtiden

Torill Kove balanserer både det biografiske og det mer generelle slik at vi alle kan finne holdepunkter i filmene hennes. Om det blir nok en biografisk film fra henne i fremtiden, er hun mer usikker på.

- Jeg tenker disse tre kortfilmene jeg har laget, er som en trilogi å regne. De hører litt sammen, sier Kove til Filmrommet.no.

Hun vil uansett lage mer kortfilm, og håper å få ferdig en ny film i løpet av det neste året.

-Uansett hva jeg gjør nå så vil det bli annerledes enn de tre siste filmene mine. Så tenker hun seg om og ler;- Men samtidig er det jo noe som jeg har laget, så forferdelig annerledes kan det jo ikke bli.

(Foto: Moulton og meg)