Kvinnestemmer i norsk film

Over hundre år med frie kvinnestemmer - hva betyr det?


Foto fra Anja Breiens kjente klassiker Hustruer med Katja Medbøe, Anne Marie Ottersen og Frøydis Armand i hovedrollene.

I forbindelse med den internasjonale kvinnedagen 8. mars ser vi nærmere på kvinnestemmer i norsk film. Vi skisserer opp noen av de mest sentrale navnene og deres mest kjente filmer, og du får lenker og forslag til filmer som kan kobles til regissørene.

 

 
Av Ingrid Dokka
Rådgiver, Norsk filminstitutt

Kvinner fikk stemmerett i Norge i 1913, men allerede i 1894 ble Norsk Kvinnesags Forening etablert. En viktig pådriver til at kvinner fikk stemmerett i Norge. Kvinneorganisasjonene i Norge har alltid jobbet for å gjøre kvinners stemmer synlige i samfunnet.

Politisk har organisasjonene bidratt til økt fokus på saker som angår kvinners liv og virke. Fra helse og hygienespørsmål, til reell liklønnspolitikk. Mange av de politiske sakene som kvinneorganisasjonene har arbeidet for og fram, har vært saker et mannsdominert politisk miljø ikke så gjerne ivret for. Den hardeste politiske kvinnekampen har kanskje nettopp vært saker mange (mannlige) politikere mente hørte hjemme i privatsfæren – og ikke i det offentliges rom.

 I Norge har de kvinnelige filmregissørene lenge hatt sterke stemmer. Vi mener dette kan ha sammenheng med at Norge tidlig – sammenlignet med andre land internasjonalt, likestilte kvinnene ved å innføre stemmeretten for kvinner så tidlig som i 1913 samt kvinneorganisasjonenes utrettelige kamp for synliggjøring av kvinner på alle områder i samfunnet.

 
SENTRALE KVINNESTEMMER I NORSK FILM
(Bildet er fra Edith Carlmars Døden er et kjærtegn,1949)
 
Norges aller første kvinnelige spillefilmregissør, Edith Carlmar (1911-2003), laget sin første spillefilm i 1949, Døden er et kjærtegn. Hun regisserte til sammen ti spillefilmer, hvor den siste kom i 1959 – Ung flukt. Ser vi alle filmene hennes under ett (også kortfilmer som hun laget ut over 1960-tallet) kan vi se at hovedvekten i filmhistoriene hennes er med kvinnehistorier eller kvinner som sterke pådrivere i filmens fortelling. Edith Carlmars filmer var kommersielt innrettet, målet var å nå det store publikummet. Derfor ble hun ikke regnet som en filmkunstner, og etter at hun sluttet å lage spillefilmer i 1959, forsvant hun ut av den offisielle, norske filmhistorien – for så å bli "gjenoppdaget" på slutten av 1980-tallet. Hun opplevde i sin alderdom å bli hyllet for den pioneren hun var og filmene hennes fikk både en "nylesning" og renessanse, med retrospektive visninger både nasjonalt og internasjonalt.
 
 
(Bildet er fra Anja Breiens Hustruer, 1975)
 
Det skulle gå nesten 20 år før den neste markante filmkvinnestemmen åpenbarte seg – Anja Breien. Født i 1940, regiudannet som første kvinne overhodet i Norge, ved den franske filmskolen i Paris (hvor hun også var den aller første kvinnelige registudenten). Anja Breien markerte seg nærmest med en gang hun kom tilbake til Norge og begynte å arbeide som filmskaper. Mest kjent er hun for de tre Hustru-filmene sine, som hun laget med ti års mellomrom, den første i 1977, den siste i 1996. Anja Breien er den eneste (kvinnelige) filmskaperen i Norge som har laget en filmtriologi som spenner over tre ti år og som på denne måten blir viktig dokumentasjon på samtid og samfunnsliv, sett fra et kvinnelig ståsted. Anja Breien går for å være Norges mest internasjonalt, (aner)kjente filmkunstner. Dette har sammenheng med at filmene hennes – inkludert spillefilmen Arven (1979), som deltok i konkurranseprogrammet ved filmfestivalen i Cannes, har vært svært etterspurte på store utenlandske filmfestivaler. Hustrufilm-triologien, ble i sin tid betraktet som svært nyskapende og frisk, både når det gjaldt form og innhold. Anja Breien er fremdeles en aktiv filmskaper som i de senere år jobbet mye med poetiske kortfilmer og dokumentarfilmer.  I filmrommet.no finnes Breiens aller første kortdokumentarfilmer, filmer hun laget fra slutten av 1960-tallet til midt på 1970-tallet: Samfunnsbevisste og til dels politiske filmer – både en refleksjon av sin tid men også stilsikkert og visuelt og umiskjennelig "Anja Breien". 
 
 
(Bildet er fra Vibeke Løkkebergs Løperjenten, 1981)
 
En annet sentralt navn som gjorde seg vært bemerket med sine filmer var Vibeke Løkkeberg (f.1945). Etter å ha regissert flere politiske kortfilmer på 1970-tallet, fikk hun sitt kunstneriske gjennombrudd med oppvekstskildringen Løperjenten i 1981. I 1977 laget hun kritikerfurore med spillefilmen Åpenbaringen, med Marie Takvam i hovedrollen, en skuespiller som var mest kjent som barnebokforfatter og poet. Filmen kom i det internasjonale kvinneåret, 1977, noe som kledte filmens tematikk og form. Sjelden er et middelaldrende kvinneliv skildret på en mer uglamorøs måte på film, noe Vibeke Løkkeberg måtte tåle hard kritikk for.  I ettertid ser vi Vibeke Løkkebergs modige regigrep. I et feministisk perspektiv står Åpenbaringen i filmhistorien som en av de aller ærligste og mest sårbare filmfortellingene hvordan en kvinne opplever sin fallende status som "gammel, fet og ferdig". På denne måten reiser filmen også kritiske spørsmål i forhold til hva slags samfunn vi ønsker, hvor menneskers (les kvinner) verdi til enhver tid måles opp mot skjønnhet og ungdom og ikke mot erfaring, kunnskap og visdom.
 
 
(Bildet er fra Eva Isaksens Døden på Oslo S, 1990)
 
Mot slutten av 1970 og utover 1980-tallet kommer det reginavn som Laila Mikkelsen, Eva Isaksen og Eva Dahr. Laila Mikkelsen markerte seg som regissør med Liten Ida (1981) en sår oppvekstskildring fra krigens dager. I tillegg til flere kortfilmer laget hun to spillefilmer til – Søsken på Guds jord (1983) og Snart 17 (1984) – begge filmer med barn og ungdom sentralt i handlingen. Eva Isaksen og Eva Dahr framsto på flere filmprosjekter som et radarpar – de debuterte sammen med filmen Brennende blomster i 1985, også en av de aller første filmatiseringene av en av Lars Saabye Christensen romaner. Mellom sin første og andre spillefilm, Døden på Oslo S (1990), jobbet Isaksen på andre regissørers spillefilmer og skaffet seg solid filmfaglig kompetanse. Dette var før Norge fikk sin egen nasjonale filmskole, og praktisk erfaring var den eneste filmutdanningen.  Eva Isaksen har hatt en kontinuerlig karriere som filmregissør både i kinofilm og som serieregissør for TV. Døden på Oslo S ble i sin tid kåret som tidenes beste norske film. En senere film, Over stork og stein, var en av 1990-tallets mest sette og populære filmer. I tillegg regisserte hun Mors Elling (2003) – en av tre filmer basert på Ingvar Ambjørnsens romaner om Elling og Kjell Bjarne. (Romanene: Utsikt til paradiset, 1993, Fugledansen, 1995, Brødre i blodet, 1996 og Elsk meg i morgen, 1999. Den første Elling-filmen kom i 2001 (regi: Petter Næss), Elling, ble Oscarnominert som beste utenlandske film i 2002. Den siste filmen i triologien het Elsk meg i morgen og kom i 2005, også regissert av Petter Næss. Eva Isaksen kom til å alternere som regissør av både spillefilmer og prisbelønnede TV-serier – den mest kjente er kriminalserien om Konrad Sejer, produsert av NRK. Tilbakeskuende kan vi se at Isaksen jobber gjerne med filmer som har et litterært forelegg, heller enn så skrive originalmanus selv. Hun er anerkjent for sin høye kompetanse som personinstruktør og formmessig er filmene tett på karakterene med mange nyanser i spillet.
 
Eva Dahr fulgte en litt annen vei enn sin navnesøster. Hun har jobbet kontinuerlig siden debuten i 1985 laget kortfilmer, spillefilmer, novellefilmer og Tv-serier. Hun er også manusforfatter og produsent. Eva Dahr går for å være en av norsk films mest produserte regissører – og ikke minst med den populære og prisbelønte TV-serien Himmelblå i sesongene 2008 og 2010, viste hun seg som en sterk personinstruktør med utpreget visuell formidlingsevne.  Mange av Dahrs filmprosjekter har fokusert på kvinner og menn i konfliktfylte relasjoner. Hun har våget å lage romantiske filmer i et ellers innholdsmessig hardt og actionpreget norsk filmlandskap, som Mars & Venus (2008) og Appelsinpiken (2010). Både i TV-seriene og i spillefilmene er Eva Dahr kjent for å ha sluppet frem unge, ukjente og talentfulle skuespillere.  Eva Dahrs kortfilmer har vunnet både Amanda og Gullstolen (Kortfilmfestivalen i Grimstads hovedpris) flere ganger. Hun har jobbet filmpolitisk, som kortfilmkonsulent og som linjeleder ved Nordland Kunst – og filmfagskole.
 
 
(Bildet er fra Sara Johnsens Upperdog, 2009)
 
De siste årene innen norsk spillefilm er preget av flere talentfulle, kvinnelige regissører. Vi finner navn som Sara Johnsen, som var ferdigutdannet ved Den norske filmskolen i 2000. Hun bemerket seg tidlig som svært evnerik, med den internasjonalt prisbelønte novellefilmen Houdinis Hund (2003) og senere spillefilmene Vinterkyss (2005), Upperdog (2009) og Uskyld (2012). Blant mange priser, er hun en av veldig få regissørene som har mottatt Den Norske Filmkritikerprisen to ganger - for Vinterkyss og Upperdog. Sara Johnsens filmer er basert på egne manus (hun er også forfatter), og filmfortellingene forsker gjerne i emosjonelle og eksistensielle univers. Hun har vist at hun mestrer å skildre dype, underliggende psykologiske strukturer – men på en allment begripelig måte. Andre spennende kvinnelige filmregissører i vår tid er både Eva Sørhaug og Anne Sewitsky. Eva Sørhaugs filmunivers er tidvis både hardt, voldelig og hudløst. Hun skiller seg fra mange av sine kvinnelige regissørkollegaer i så måte. Etter flere kortfilmer debuterte hun med den høyst originale og fascinerende spillefilmen Lønsj (2008) – et ensembledrama hvor alle karakterenes handlinger påvirker hverandre. En understrøm av vold, overgrep, dumskap og likegyldighet gjennomsyrer handlingsuniverset, som effektfullt reiser ettertanker hos seeren. I 2012 kom hun med 90 minutter, en hardtslående kommentar til vold som utøves av menn på kvinner i vår tid og hvilke mekanismer som setter i gang voldsspiralen.
 
 
(Bildet er fra Anne Sewitskys Jørgen + Anne = sant, 2011)
 
Anne Sewitsky er også et spennende regissørnavn som har bemerket seg de siste par årene. Hun var ferdig utdannet som regissør ved Den norske filmskolen i 2006 og gjorde furore og fikk oppmerksomhet med kortfilmen Oh My God (2008). Filmen fikk flere internasjonale filmpriser, til tross for filmens vågede tilnærming og fantasifulle skildring av prepubertile jenters seksuelle fantasier. Siden 2008 har Sewitsky vært svært produktiv som regissør både for film og TV. I tillegg til å være medregissør på episoder av den populære NRK-serien Himmelblå, har hun også regissert og skrevet TV-serien Koselig med peis (2011) barnefilmen Jørgen + Anne = sant (2011) ogspillefilmen Sykt lykkelig (2011). Jørgen + Anne = santåpnet et av hovedprogrammene ved filmfestivalen i Berlin – som den eneste norske film noen gang. Sykt lykkelig oppnådde også hovedprisen ved en av verdens mest anerkjente filmfestivaler, Sundance International Filmfestival i 2011, noe som i bransjen menes å være en bragd.
 
DOKUMENTARSTEMMENE
(Bildet er fra Karoline Frogners Mørketid - kvinners møte med nazismen, 1995)
 
Under vil vi komme inn på noen viktige og uredde kvinnestemmer som siden 1980-tallet har bemerket seg som viktige dokumentarfilmregissører. Her står Karoline Frogner, Maria Warsinska-Varsi, Elsa Kvamme og i de senere år Vibeke Løkkeberg og Anja Breien sentralt.
 
Karoline Frogner er utdannet fotograf og har skrevet flere bøker. Hun har et klart humanistisk ståsted hvor kvinner, barn og krig har gått igjen som tematiske røde tråder fra første film – også i kortfilmene hun laget tilbake på midten av 1980-tallet. I 1995 laget hun sin første helaftens film – og som en av de første og få norske regissører, tok hun i bruk formelementer fra både dokumentar – og fiksjonsfilmen, i Mørketid – kvinners møte med nazismen. I Mørketid utdypes de autentiske handlingene med fiksjonelle rekonstruksjoner. Til sammen ble dette en sterk og dramatisk film som viste kvinners offerkamp mot nazismen i Norge, et lite belyst tema frem til da – hvor det stort sett var menns helteskildringer man kjente til. Filmen vant en Amandapris og flere internasjonale priser for beste dokumentarfilm i 1996. Frogner har også laget viktige dokumentarfilmer om taternes historie og kår i Norge (Tradra, i går ble jeg tater, 2003) og i de siste årene har hun jobbet med tunge dokumentarfilmer om ettervirkningene av folkemordet i Rwanda, med bla. filmen Duhosanye – vi som tar vare på hverandre (2010) – som er en av flere filmer som hun lager fra Rwanda.  I 2009 laget også Frogner filmen om Norges internasjonalt, mest kjente operastjerne, Kirsten Flagstad (Kirsten Flagstads plass, 2009), hvor ett av målene med filmen var å renvaske Flagstad fra ryktet som fulgt henne siden 1945, at hun var en nazisympatisør. Gjennom solid dokumentasjon og beviselige kilder viser filmen at Flagstad var sterkt imot nazismen og at hun førsøkte, utfra sitt ståsted, å ta politisk avstand fra mange av de hendelsene hun ble beskyldt for å ha sympatisert. Dette viser viktigheten av grundig dokumentasjon og dokumentarfilm på sitt beste.
 
En annen viktig – og mer europeisk og internasjonalt arbeidende regissør, er Maria Fuglevaag Warsinksa-Varsi.  Hun er journalist, forfatter og dokumentarist, med filmutdanning fra den anerkjente filmskolen i Lodz, Polen. Warsinska-Varsi har laget en rekke stilsikre kort-og novellefilmer, preget av et stillferdig filmspråk og dyp humanisme. I 1995 fikk hun sitt nasjonale gjennombrudd som regissør, med portrettfilmen Sigrid Undset – et kvinneliv (lanseres på Filmrommet.no til 8.mars), en formsikker og vakker dokumentarfilm om en av Norges aller fremste forfattere og Nobelprisvinner i litteratur. Under krigene på Balkan på 1990-tallet tok Warsinska-Varsi stilling som dokumentarist og på uredd vis dokumenterte hun krigen og dens forbrytelser i filmene Forbrytelse og straff ( 1995), Stemmer fra Sarajevo – tre kunstnere i en beleiret hovedstad (dokumentarfilm, 1996), Kosova – fra den mørkeste vår (2000). I tillegg har hun skrevet bøker, holdt fotoutstillinger, er medlem av flere sentrale komiteer som jobber med ytringsfrihet og menneskerettigheter og dokumenterer overgrep mot men
neskeheten, internasjonalt. Siden 2009 har hun arbeidet som dokumentarfilmkonsulent his Norsk filminstitutt – og det kan se ut som om nyere norsk dokumentarfilm under hennes konsultasjon (avsluttet åremålet i 2012) har fått et mer internasjonalt tilsnitt og mer fokus på menneskerettigheter.
 
 
(Bildet er fra Elsa Kvammes En dame med hatt, 1999)
 
Elsa Kvamme, forfatter og skuespiller har laget flere betydningsfulle dokumentarfilmer, i hovedsak om skjebner berørt av den 2. verdenskrig. Vi kan se en tematisk rød tråd i filmene Tysklandstudenter 1 (1997) og Tysklandstudenter 2 (1997), En dame med hatt(1999), Legens krig og nå den nyeste filmen hennes, Trikken til Auschwitz – om den siste norske gjenlevende jøden, som opplevde Holocaust. Kvamme utdannet seg i voksen alder til filmregissør i New York. Hun alternerte mellom å lage spillefilm og dokumentarfilm i flere år, for så nå de siste årene å konsentrere seg om å lage dokumentarfilm. Hun mottok Amanda for spillefilmen Fia og Klovene i 2004, som hun bl.a. annet vant en Amandapris for. Legens krig (2011), med utgangspunkt i hennes far Elling Kvammes historie, som ung legestudent ble sendt til tysk konsentrasjonsleir – mottok også pris for beste dokumentarfilm ved Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2011. Det skal også nevnes at i 2010 laget Kvamme kinodokumentaren Konger av Oslo, en viktig og positiv film, med håp for framtidas flerkulturelle Oslo.
 
Til slutt er det gledelig å se at norsk films kvinneveteraner, Anja Breien og Vibeke Løkkeberg igjen har vendt seg mot dokumentarfilmen. Løkkeberg har vakt ny respekt for sin gripende og nådeløse dokumentarfilm fra den brutale israelske okkupasjonen av Gazastripen i 2008-2009, Gazas tårer, en films som har blitt vist på en rekke internasjonale filmfestivaler. Anja Breien har også bidratt med å sette fokus på glemte, forfulgte folkegrupper, med sin vakre, stillferdige og intense film om en forfulgt minoritet i de kurdiske områdene – i filmen Jezidi (2009).
 
Oppsummeringen av denne gjennomgangen av et utvalg av Norges viktigste, kvinnelige filmstemmer, er at kvinnene ikke står tilbake for verken å lage kvalitetsfilmer eller ta opp kontroversielle tema i filmene sine. Fra debuten til Edith Carlmar i 1949, til Anja Breien, Vibeke Løkkeberg, Eva Isaksen, Eva Dahr, Eva Sørhaug, Sara Johnsen, Anne Sewitsky og dokumentaristene Karoline Frogner, Maria Warsinska-Varsi og Elsa Kvamme, er det snart gått 65 år med sterke kvinnestemmer i norsk filmbransje. Selv om det etterlyses flere kvinnelige regissører i særlig spillefilm, er det også viktig å se tilbake på hva mange av filmkvinnene har betydd og oppnådd med sine filmer, både nasjonalt og internasjonalt. Ikke kan de kalles "lettvektere" og ære og heder har kvinnene nesten uten unntak, høstet. Avslutningsvis har vi heller ikke nevnt alle de dyktige kvinnene som har laget animasjonsfilmer, spill og transmediale prosjekter!  Heller ikke de kvinnelige pionerene innenfor stumfilmperioden, samisk film, kortfilmer for barn, opplysnings - og informasjonsfilmene. Det får bli et neste kapittel.


Tilbake til forsiden