Dette er et varmt og nært portrett av en familie på et småbruk i Nordland. En ekte feel good-film om en mer og mer sjelden måte å drive gård på. Om tradisjoner og videreføring av kunnskap, og om å finne sin egen vei i andres fotspor. Filmen har vekket stor interesse, både i Norge og i utlandet.

I SAU følger regissør Rebekka Nystabakk sin søster Rakel når hun og kona Ida tar over småbruket etter foreldrene. Rakel er full av iver, men også klar over at det er mye de ikke kan. Hun er avhengig av sine foreldres kunnskap en god stund framover. Rakels far har vært bonde i 40 år og vet hva som venter: Våren som aldri kommer, sommer med betydelige tap til rovdyr, dårlige avlinger og sauer på rømmen. Hver dag er full av overraskelser, i medgang og motgang.

Gården drives på en måte som i dag oppfattes som gammeldags. Deler av slåttemarka er for bratt for traktorkjøring, og slås derfor fortsatt med ljå. Mange vil kanskje mene at denne typen gårdsbruk tilhører en tid som er fordi, men Rakel insisterer: «Dette er framtida. Jeg vet hvordan jeg lager mat ved å bruke ressursene jeg har rundt meg. Det kan aldri bli gammeldags.»